Undersøker frivilliges plass i kirken

Hva er frivilliges rolle i trosopplæringen, og hvordan kan de erfare at de tilhører kirkens fellesskap? Spørsmålene drøftes i ny bok.

Fakta: 

MF-professorene Kjetil Fretheim, Sverre Dag Mogstad og Håkon Lorentzen skrevet boken «Fellesskap og organisering. Frivillig innsats i kirkens trosopplæring». Boken er utgitt av IKO Prismet bok.

– Utgangspunktet for boken er trosopplæringens helt eksplisitte formål: Å trekke inn frivillige i kirkens arbeid. Vi ble interessert i om frivillige erfarer former for fellesskap, forklarte Mogstad under lanseringsseminaret på MF i februar.

Forskningsprosjektet har hatt en kvalitativ tilnærming, der seks menigheter har vært case. Følgende aktiviteter ble studert: Lys Våken, søndagsskole, ungdomsarbeid og konfirmantleir.

– Vi har vært interessert i hvordan de ansvarlige for disse aktivitetene organiserer den frivillige innsatsen, og hva slags former for fellesskap som da oppstår, sa Fretheim.

Tre tilnærminger
– Hovedidéen er at de frivilliges innsats er forankret i fellesskap. Men hva er fellesskap? I hvilke teoretiske kontekster behandler en forestillingen om fellesskap? Vi har i boken diskutert begrepet ut fra tre tilnærminger; samfunnsfaglige, pedagogiske og teologiske, forklarte Lorentzen under bokseminaret, og tok tilhørerne gjennom ulike fagperspektiv.

Et resultat av forskningsarbeidet er en nyutviklet indeks for aktiviteter i trosopplæringen. Indeksen gir et mål på aktivitetenes evne til å integrere de frivillige og legge til rette for tilhørighet.

Organisering påvirker vilje
Viljen til å yte ubetalt innsats er uløselig knyttet til måten virksomheter er organisert på, ifølge boken. Videre ser forfatterne fortsatt behov for å reflektere og diskutere hvordan trosopplæringen bør organiseres. De trekker frem idrettslag som en mulig modell for hvordan foreldre kan knyttes inn i trosopplæringen på en bedre måte. Mange idrettslag kurser foreldre grundig når de trekkes inn som frivillige. I boken foreslås det at frivillige gjennom kursing kan bli sertifisert som trosopplærere og deretter fungere som ressurs på tvers av aktiviteter. Ved å inngå i en gruppe av sertifiserte frivillige, vil den enkelte kunne oppleve at han eller hun er en del av et tydeligere sosialt nettverk.

«Vi tror det kan være lurt å knytte den frivillige innsatsen ikke bare ensidig til kirken som åndsfellesskap, men også til menigheten som lokalt stedsfellesskap», skriver forfatterne.

De foreslår også at bispedømmer og prostier fremover kan gi mer faglig veiledning for hvordan lede, utvikle og gjennomføre trosopplæringsaktiviteter.