Demokrati offentlig rom

Tydelig lyttende?

Det offentlige rom er ingen selvfølge. Den som ønsker en åpen og inkluderende offentlighet, må bidra til det.

Fakta: 

Kronikken er skrevet av MFs prorektor Kjetil Fretheim 

Vil du lese mer om temaet?
Fretheim publiserte nylig denne boken:

Kronikken er skrevet  av Kjetil Fretheim i anledning hans nylig publiserte kapittel "Learning to Listen. Stereotypes and Prejudice in Public Theology" i boken The Role of Religion in Peacebuilding.

Det offentlige rom er en arena der alle kan delta. Det skjer gjennom avisspaltene, i TV-debatt og på folkemøter, men også på sosiale medier og i åpne forelesninger. Samtidig er det klart at dette ikke skjer. Det offentlige rom kan være alt annet enn åpent, inkluderende og samlende. Det er ikke alle som slipper til. Kjønn, alder, etnisitet, religion spiller inn, setter begrensninger og holde folk ute.

Stoppe her?
Vi kan stoppe her og fastslå at det er forskjell på idealer og virkelighet. Det høres fint ut med et sted for alle. Et sted der vi kan dele bekymringer og anliggender, lære av hverandre og finne konstruktive kompromisser. Men slik er det ikke, for i virkelighetens verden er folk opptatt med sitt, kjemper for egne interesser og snakker høyere enn de lytter.

Den som er opptatt av det offentlige rom som et gode – noe verdifullt, verdt å kjempe for – kan likevel ikke gi seg med dette. For oss blir den åpne, inkluderende samtalen ikke bare et ideal, men en oppgave. Det gjelder å bidra.

Mulighet og rett
Sosialt engasjerte aktivister, misjonerende religioner og lokalt forankrede folkekirker bruker det offentlige rommet som er åpent for dem. De trenger denne mulighet til å si ifra, fortelle og formidle. Og de krever denne retten til å tale imot maktmisbruk og overgrep, fortelle om sin tro og overbevisning, og dele initiativ og aktiviteter som er åpne for alle. Når offentligheten trues, viser de til alle menneskers rettigheter, religions- eller ytringsfriheten.

Men ytringsfrihet bør ses i lys av ytringsansvar. Den som vil delta i et offentlig rom, må ta ansvar for hvordan han eller hun deltar. Den som ønsker et offentlig rom for alle, må også invitere inn, vise interesse og være villig til å lytte og lære.

Vil du lese mer?
Vi anbefaler Kjetil Fretheims bok "Interruption and imagination. Public Theology in Time of Crisis".

I norsk sammenheng er Den norske kirke en tydelig aktør i det offentlige rom. Representanter for sentralkirkelige råd og utvalg, biskoper, proster og prester, og en rekke andre deltar i den offentlige samtalen. Av og til kommer det bekymringsmeldinger om at religiøse stemmer ikke får slippe til eller anerkjennes, mens andre ganger blir det tydelig hvordan nettopp et kirkelig bidrag etterlyses. Det kan være i klimadiskusjonen, flyktningdebatt og integreringsspørsmål.

Tydelig kirke
Både innenfor og utenfor Den norske kirke etterlyses en tydelig kirke. En kirke som tar avstand og stilling, utfordrer og stiller krav. Det gjelder å ta evangeliets sosialetiske konsekvenser på alvor, eller å fastholde de verdier kirken er satt til å formidle. Det gjelder å hevde sin rett og sin stemme i det offentlige rom.

Kritisk oppgjør
Men det offentlige rom er ingen selvfølge. Det må ivaretas og vedlikeholdes. Da kan det heller ikke bli bestemt av alles kamp mot alle, kirkelig engasjement alene eller norske interesser. Derimot blir det nødvendig å bidra til åpenhet og deltakelse, å ta et kritisk oppgjør med fordommer og selvkritisk bekjempe stereotypier. For en kirke handler det om å stoppe opp og spørre: Hvem er min neste? Da gjelder det ikke bare å ha en tydelig stemme, men å være tydelig lyttende.