Første kvinner: 
Helga H.Byfuglien og Inger Celius var de første kvinnene som fullførte praktikum ved MF våren 1977.

Førti år med kvinner på praktikum

I år er det 40 år siden de første kvinnene fullførte praktikum ved MF. Helga Haugland Byfuglien og Inger Celius var de første kvinnelige prestene utdannet ved MF.

– Jeg er så glad for at du er her, sier Helga Byfuglien og smiler til sin gamle studievenninne. 
I 1977 fikk de, som første kvinner, lov til å begynne på praktikum på MF. Da hadde de stått midt i kvinnekampen på MF i mange år allerede. 
– Da jeg begynte her på MF i 1968 ble jeg kalt inn til samtale hos dekanus, og fikk spørsmålet "Skal du bli prest?". Jeg hadde ikke tenkt å bli det, og begynte å studere teologi fordi jeg var interessert i faget. Vi var syv kvinner på mitt kull, og alle ble stilt til veggs med en gang. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd om jeg svarte ja. Men det var en interessant tid, med en voldsom motstand mot kvinnelige prester, forteller Inger Celius. 

Bare la dem holde på
De to mimrer tilbake til en tid med sterke grupperinger for og mot kvinnelige prester, både blant lærere og medstudenter. Celius nevner at mange av kvinnene fortsatt bærer på sårhet og bitterhet knyttet til kampen for å få følge sitt kall til å jobbe som prest. Men hverken Celius eller Byfuglien kjenner på denne bitterheten.
– Vi var nok litt overbærende med det hele. Jeg klarte meg godt faglig, og hadde ingen grunn til å bøye hodet. Men det var en heftig tid, sier Byfuglien.
– Vi sa ifra når det ble urimelig, men ellers tenkte jeg ofte "bare la dem holde på". Som når de låste døra så vi ikke skulle komme inn. Var de redd oss? Var vi fiendene deres, undrer Celius. 
Hun synes det er interessant å tenke på at en stor gruppering i deres kull mente det var galt og mot Guds ord at kvinner skulle kunne bli prest.
– Det var jo det samme Guds ord vi alle hadde studert og avlagt eksamen i. Jeg skjønner mer og mer hvor viktig det var med den personlige styrken vi hadde, sier Celius.
Byfuglien nikker enig.

Stor betydning
Alle visste at det skulle være et avgjørende møte i forstanderskapet våren 1976. Skulle kvinner få adgang til praktikum også på MF?
– Jeg var på Dagsrevyen i forbindelse med forstanderskapsmøtet. Jeg husker jeg sto ute på plenen her, 26 år gammel og snakket om dette, sier Byfuglien og peker ut på plenen foran MF-inngangen. 
– Det hadde stor betydning for meg at vi fikk lov til å fortsette her hvor vi hadde tatt utdanningen vår, og fikk gå sammen med de vi hadde kollokviert med.
– Ja, du verden hva det betydde, utbryter Celius. 


Praktikumskullet fra våren 1977 var i september samlet til 40-års alumnitreff. – Jeg kjente alle igjen, det er en god start, humrer Inger Celius.

Bevissthet
– Jeg er veldig stolt av å ha gått på MF. Og jeg tenker at for MF har det vært viktig at vi faktisk har vært prester hele tiden, og representert MF på en god måte. Kvinnekampen er ikke en plakat vi har båret fram, men det har vært en bevissthet hos oss, sier Byfuglien. 
Hvilke erfaringer fra denne tiden har dere tatt med dere videre?
– Jeg begynte som menighetsprest i en menighet som ikke ville ha meg, forteller Celius.
– De ønsket å lyse ut stillingen på nytt, og jeg ble ikke ønsket velkommen til menigheten. Men da var jeg så vant til å stå på barrikadene, vant til å ha hatgrupper vent mot meg. Så tiden her var en dannelsesreise på mange måter. Om vi ikke forsvarte oss selv, så ble vi veldig bevisst på hvem vi var, vår utdanning og kallet til å være prest. For meg var det en veldig styrke.

Vinner tillit 
Da de studerte hadde de Edvin Larsson, en svensk professor i Det nye testamentet. Begge husker ham som den tydeligste blant lærerne når det kom til kvinnespørsmålet.
– Han sa «kom dere ut kvinner, og omvend folket. Og når dere kommer ut så skjønner de at dette handler ikke om kvinner og menn», minnes Celius.
Denne lærdommen har Byfuglien tatt med seg. 
– Det er jo sånn for både kvinnelige og mannlige prester: Du vinner tillit med den du er og det du forkynner. Og erfaringen min, og mange andres, er at når du forkynner evangeliet og folk ser at du har integritet og kirkens tillit, da forsinner kjønnsperspektivet ut av bildet.