Er det på tide å si farvel til verdensreligionene?

Førsteamanuensis og religionsviter Trine Anker kritiserer begrepet «verdensreligioner», og mener at det fremmer en forståelse for at noen religioner er viktigere enn andre.

Fakta: 

Trine Anker er førsteamanuensis i religionsvitenskap ved MF og har vært programleder for lektorprogrammet siden januar 2013. Per i dag vikarierer hun som leder av forskerskolen RVS (religion, values and society). I tiden på MF har hun undervist på lektorprogrammet. Her har hun utviklet ulike religions- og etikkfag, undervist i vitenskapsteori og metode på PhD-programmet, samt veiledet på bachelor-, master- og PhD-nivå.

I vestlig kontekst regnes som regel jødedom, kristendom, islam, hinduisme og buddhisme som verdensreligioner.

– Disse fem dominerer i den norske religions- og livssynsundervisningen, men også i religionsstudier på universitetsnivå der MF ikke er noe unntak. Det at verdensreligionene vektlegges betyr også at systemperspektivet på religion forblir det dominerende, sier Trine Anker.

Ingen naturgitt inndeling
Førsteamanuensisen stiller spørsmål ved bruk av begrepet «verdensreligioner» i en artikkel i antologien Religion i skolen: Didaktiske perspektiver på religions- og livssynsfaget (von der Lippe og Undheim 2017). Hun skriver artikkelen inn i en religionsvitenskapelig diskurs der representasjon av religion debatteres: Hvilke stemmer høres når religioner presenteres, og hvilke stemmer forstummes?

– Den svenske religionshistorikeren Kjell Härenstam (2000) legger vekt på at det alltid er makt involvert i utvelgelsen av perspektiver på religion og livssyn, og historikeren Tomoko Masuzava (2005) viser hvordan verdensreligionene blir en måte å systematisere universitetsundervisningen fra 1920- og 30-tallet. Det er med andre ord ingen naturgitt inndeling, forklarer Anker.

Hun understreker at det ikke er mulig å unngå å måtte systematisere og forenkle i utforming av kurs og når læreplaner skrives. 

Nye perspektiver og kritisk blikk
– Men, vi kan trekke inn flere perspektiver og vi kan synliggjøre definisjonsmakt. Ungdom i dag bruker medier som kilder til å danne egne religiøse oppfatninger og er mindre institusjonstro enn foreldregenerasjonen. Religion har en selvfølgelig plass i populærkulturen. Dagens unge møter derfor kanskje vel så ofte religiøse metafortellinger gjennom film før i tekst. I tillegg vet vi at mange kombinerer praksis fra ulike trossamfunn. Jeg argumenterer for at disse perspektivene sammen med et kritisk blikk på representasjon bør være en del av morgendagens religions- og livssynsfag i skolen, sier Trine Anker.