politiprest, teologi, drømmejobb, student, dødsbudskap

Bajasen som ble prest

Når sirener har stilnet, åsted er undersøkt og dødsbudskap må meldes. Da er det politiprest Inge Ålgård som står der i gangen, kanskje lett gyngende.

Han satt i kirkebenken under en skolegudstjeneste. Presten sa ord – fine ord, mange ord, på rems. Kanskje det er gøy å bli prest, tenkte han. Så kom han på de røde strekene i diktatene. Aldri om han ville klare å lære alt det presten sa utenat!
— Som barn var jeg ukonsentrert. Jeg var ikke et skolelys. Mange ble overrasket over at jeg ble prest. Kanskje jeg selv, også. Jeg har nok vært litt bajas, ser du.
Ålgård ler. Han er kjent for det. Som da han sørget for «tant og fjas» i MF-kantina på 90-tallet. MF-professor Atle O. Søvik, den gang medstudent, røper at Ålgård var den blant studentene som alltid kunne by på en vits. Noen grovere enn andre.

Betatt av teologi
— Nei, at jeg skulle sette meg ned og pugge lyder i gresk ...
Flere år før puggeøktene rådet Ålgårds mor ham til å ta et fagbrev. Ålgårds nabo var pølsemaker. Veien ble kort fra naboskap til lærlingkontrakt. Men brått gikk naboens selskap konkurs. Da ble det historiestudier og kristendom grunnfag i Kristiansand på sørlendingen.
— Jeg ble helt betatt av teologifaget! Ikke alle var overbevist om at jeg skulle klare et så langt studium. Men, dette var mitt valg, jeg skulle begynne på MF. Jeg fant teologifagene så interessante. Og hadde jeg først bestemt meg for å klare det, så fikk jeg fullføre det.

Landet drømmejobben
Etter flere års prestetjeneste i nord, blant annet i menighet, sykehus og fengsel, vendte Ålgård tilbake til hovedstaden. Det var gått mange år siden han møtte Oslos politiprest og tenkte at den jobben måtte være «en av de feteste». Plutselig ble stillingen ledig. Ålgård så sitt snitt til å søke.
— Dette er virkelig drømmejobben. Hverdagene er fylt med mening. Kollegene er engasjerte, og de vil så mye godt. Jeg har mange ganger tenkt at krimvakta og voldsavsnittet har spart Norge for millionutgifter til psykologer. De gir god hjelp til pårørende.

Gruer seg
Selv om han gjør det jevnlig, kan han ikke bli vant til å melde dødsbudskap. Situasjonene kan være brutale. Barn som har tatt livet sitt, eller omkommet i trafikkulykke. Da er det Ålgård trer inn i stuen og forteller hva som er hendt.

— Du kommer rett inn på det mest sårbare. Det er grusomt. Jeg kan ikke bli vant til å varsle. Å prøve å gjøre noe for mennesker som er i sin største livskrise er samtidig meningsfylt.

Ålgård beskriver det slik at jo verre hendelsen er, jo mer meningsfylt oppleves jobben.

Politiets disippelskap
Selve varslingen handler ikke så mye om tro, erfarer Ålgård. Folk trenger informasjon og noen som kan være til støtte. Ålgård balanserer mellom å være var og tydelig.
— Folk trenger noen som tør å være til stede, og kanskje gi noen tydelige svar. Men vi må aldri miste varheten for de som får en grusom beskjed.
Det er sjelden Ålgård varsler alene.
— Politiet har skjønt et bibelsk prinsipp som kirken ikke har skjønt. Jeg kunne være så dønn sliten der jeg sto alene i sakristiet. Da følte jeg meg alene i tjenesten. Her sendes vi stort sett alltid ut to og to, slik Jesus gjorde det i Luk 10,1.

Mye menneskelig galskap
Politipresten har stor frihet, og er ofte med patruljer ut. Ikke sjelden sitter han på med innsatsleder. Ålgård har sett og hørt mye gjennom de fire årene i jobben.

Innimellom må jeg sjekke om ørene henger fast fortsatt, altså. Det er så mye menneskelig galskap. Hva mennesker gjør med hverandre, hvor mye sosialt forfall det er og hvor mange ensomme mennesker det er.

— Du tror det ikke før du ser det. Eller, du ser det ikke før du tror det.
Han minnes en varsling etter at en mann hadde hengt seg. Familien gikk rundt om hverandre i huset, i sjokk. Ålgård og kollegaen sto i gangen, lenge, Ålgård til slutt lett gyngende.
— Når folk blir sjokkerte, er det viktigste at vi er der, til stede, uten nødvendigvis å si noe.

Triks og læringsprosesser
Det er mange læringsprosesser i jobben, slik det var i studietiden. Ålgård elsket å fordype seg i fag som historie og filosofi. Språkene, derimot …
— Jeg lette konstant etter triks. Likevel strøyk jeg.
«Inge, nå må du vise hva du er lagd av. Skjerp deg», sa han til seg selv. Fra da av kom han på MF hver dag klokken 8 for å pugge gloser.
— Det var en viktig prosess. Jeg lærte meg å jobbe.
Han kaller det en dannelsesprosess, og lurer på om ikke det var meningen at han skulle gjennom nettopp den.

Når du lærer språk, kommer du litt på innsiden av hvordan en tenkte på et annet sted i en annen tid. Studiet lærer deg metode og å tolke tekst. Noe av det flotteste med teologistudiet er lærdommen av at du må forstå teksten på tekstens egne premisser.

Fortsatt kan den tidligere bajasen ses på MF, der han har veileder.
— Det er fint å se prestespirene i gangene. De er midt i en nydelig utdanning.