Kaldstart med varme

Så var jeg der da, i mitt nye kall; plutselig fysisk til stede i menigheten, staben, samfunnet og på kontoret. Sør-Varanger - Kirkenes med omegn - her er jeg!

Hvordan har det gått så langt?

Nå har jeg vært her siden onsdag i forrige uke (dvs. ca. fem dager når dette skrives). Jeg har møtt nesten alle i staben, jeg har vært en tur på Rådhuset (tvers over plassen for kontoret og kirka), jeg har allerede vært på konfirmantweekend - strålende! - og nå er jeg på kontoret igjen.

Og jeg bor fortsatt på hotell. Flytting er nemlig en risikosport på vinteren, særlig når man skal langt. Og når det er vinter. Og det er det nemlig i Finnmark, selv i disse klimatider.

Opprinnelig hadde vi planlagt at flyttebilen skulle komme til Oslo og hente lass like over nyttår. Så spurte firmaet om de kunne komme lørdag 7/1. Jada, sa vi, det går bra. Og jeg bestilte billett på fly til mandagen etter, slik at jeg kunne møte flyttelasset her i den forhåpentligvis nyoppussede presteboligen når det kom hit. Så fikk lastebilen som skulle brukes til dette motorstopp midt i en snøstorm borte i Vest-Finnmark et sted. Det tok tid å finne ut av, og i mellomtida ble den ene flyttemannen syk, så det var bare én sjåfør igjen. Så jeg måtte til slutt bare reise nordover onsdag i stedet for mandag, og da visste jeg ennå ikke når flyttebilen skulle starte - herfra, ikke fra Oslo.

I dag er den kommet til Oslo. Lasting skal skje i ettermiddag, og så må sjåføren - den éne som er - begynne å kjøre for å rekke å komme til Kirkenes før han må ha sin lovpålagte ukeshvil på et helt døgn. Hvis han må ta den før han kommer hit, må hele min storfamilie bo på hotell når de kommer hit for å være med på innsettelsen den 22/1.

Bekymre dere ikke for dagen i morgen, sa Mesteren. Hvem av dere kan vel legge en alen til sin livslengde? Ikke jeg. Så jeg forsøker å finne balansen mellom å være aktiv pådriver og oppmuntrer, men ikke direkte bekymre meg. For det hjelper ikke på noe som helst, selvsagt. Tror jeg. Nesten.

I mellomtiden gleder jeg meg over alt det flotte: - En fantastisk stab - Et fantastisk sted - Et utrolig vinterlys - En vidunderlig flokk konfirmanter - En levende, spennende og mangefasettert gudstjeneste med konfirmantene i går - En mottagelse som kan ta pusten fra hvem som helst - En følelse (som jeg egentlig håper ikke går over etter hvert?) av å være helt ytterst i Norge - like langt øst som Istanbul og Kairo, to og en halv grad nord for nordkysten av Island, over femti mil fra fylkesgrensen til Troms: Dette er eksotisk!

Og helt naturlig, selvsagt. Men ikke ennå.

Og så tenker jeg at om fjorten dager eller noe slikt så er alt i hus, møblene kommet, det er fyr på peisen og jeg sitter i min nyinnkjøpte sofa og husker tilbake på et par uker på hotell som et fjernt minne. Da er folket, staben, konfirmantene, naturen og stedet her fortsatt. Og det er bare blitt enda mye lysere, på veien mot "den evige sommer". :-)