Miljøkriger til hest

Fremmedfrykt - klage

Thu, 28 Feb 2013 22:08:00 +0200

I fastetiden er alle temaandaktene på onsdagsmorgene gjort om til klagesamlinger. Onsdag 27.02 var det jeg som ledet klagesamlingen. Her er det jeg snakket om: - Bak på arket dere fikk utdelt så er det skrevet en tekst om det å klage. Der står det noe om at «lidelsens språk i Det gamle testamente har tre klagekomponenter: klagen over Gud, seg selv og over de andre.» Det får meg til å tenke på ordet «fremmedfrykt» som er temaet som Studentrådet har på plakaten denne uken. Det onde i verden kommer ofte av fremmedfrykten vi har til våre medmennesker, til hverandre. «Vi» og «dem». Frykten for de vi ikke kjenner gjør at det blir et gap mellom oss og dem. Vi tar ikke i mot dem, og de tar ikke i mot oss. Frykten kommer fra en usikkerhet som gjør at vi ikke ser hverandre og vi forstår ikke hverandre. En eller flere ganger i løpet av livet kan vi også føle oss fremmedgjorte eller bli fremmedgjort. Å kjenne på at man ikke hører til, at du ikke er en av de andre, man er ikke en del av fellesskapet. Man passer ikke inn. Det er en vond følelse som isolerer, og ensomheten tar et stort grep om livet man lever. Man kan også bli fremmedgjort i troen når man begynner å stille spørsmål ved Gud: Hvem er denne Gud som kan tillate det onde? Hvorfor føler jeg ikke hans nærvær? Hvorfor svarer han ikke på mine bønner? Det kan skape en avstand til Gud, det blir et gap mellom meg og Gud. Frykten for det fremmede kan resultere i et uutgrunnelig, dypt og mørkt gap som er der helt til noen tør å krysse dette gapet. Men det er ikke alltid så lett å krysse noe i redsel for noe som føles fremmed. Fremmedfrykten søker næring i gapet mellom oss og Gud, mellom hverandre, mot deg selv. Okei. Nå skal jeg ta en omvei mot slutten som jeg håper dere klarer å følge med på: Jeg har aldri likt klagesamlingene her på MF. Det er fordi jeg aldri har skjønt hvorfor man skal klage til Gud. Jeg har tenkt at ved å klage så dytter man Gud enda lengre fra seg, at man fremmedgjør Han i klagen. Men likevel sier jo Bibelen mye om det å klage, så på en annen side skal det jo være greit å klage. Dette forvirrer meg. Da jeg begynte å skrive på denne andakten hadde jeg en teori om at det finnes to forskjellige klager, den gode og den dårlige klagen. Den gode klagen tok utgangspunkt i at det bare er å klage til Gud så lenge man avslutter med en lovsang eller lovprisning. Dette for å ikke dytte Gud fra seg, for å være sikker på at Gud ikke blir en fremmed. Ergo er den dårlige klagen en klage som ikke avslutter med en lovprisning til Gud. Det kan jo gjøre at man ødelegger forholdet til Gud. For man må jo alltid huske på å lovprise Gud, forsikre han om at man digger han sånn at han ikke forsvinner ut av vårt liv. Men så fikk jeg i oppgave av Øystein Lund å skrive et notat om salme 88 til denne ukens GT-forelesning. Vi har lest utdrag fra salmen i veksellesningen og folkens, den er like kjip hele veien igjennom. Salme 88 er den mørkeste av salmene, den avslutter i den ytterste nød. Siste vers lyder som følger: «Du har drevet venner og frender bort fra meg, mine kjenninger er borte i mørket». Salme 88 avslutter ikke med noen lovprisning til Gud. Salmisten står igjen i et bunnsvart mørke, uten en eneste venn. Walter Brueggermann, en kjent bibelforsker, sier at denne salmen er et bevis på Israels teologiske realisme. Det er jeg helt enig i! For det er ikke sånn at livet alltid avsluttes med en lovprisning. Det er ikke alltid Gud griper inn slik vi ber han om, eller at han griper inn i det hele tatt. Salme 88 er et eksempel på en ærlig beskrivelse av en vond situasjon, det er en klage som jeg tror ikke gjorde salmisten og Gud fremmede overfor hverandre. Selv uten en lovprining til slutt. Klagen hjelper oss til å bli værende i det vonde med en trygget fordi klagen stadfester relasjonen vi har til Gud! Å klage er å tørre å slippe Gud inn i lidelsen. Det gjør oss mindre fremmede for Gud og Gud mindre fremmed for oss. Vi avslutter med en lovsang her i dag, selv om jeg har forkastet teorien om den gode og den dårlige klagen. Men det er fordi jeg ennå ikke er komfortabel med den klagen som ikke har noen lovprisning til slutt, den er fortsatt noe fremmed for meg. Jeg trenger litt tid til å vende meg til den. Ære være faderen, sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. - Salme: "Som toner i en evig sang"

Homo på MF

Sun, 03 Feb 2013 21:32:00 +0200

I januar ble det arrangert en spennende fagdag om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) i Den norske kirke, her på Det teologiske menighetsfakultetet. Overskriften for dagen var «Åpen og ærlig». Norges kristelige studentforbund i samarbeid med Skeiv ungdom, Åpen Kirkegruppe, Fagforbundet TeoLOgene, Majorstua Unge Voksne-kirke, samt studenter fra MF og TF hadde satt sammen et interessant program for alle som ønsket å lære mer om LHBT og kirken. MF flommet over av alt fra studenter, til kirkelige ansatte og andre som hadde satt av dagen til dette arrangementet. Som student på MF, lesbisk og fremtidig kirkelig ansatt kunne jeg ikke annet enn å bli med. Programmet var variert, mange flinke foredragsholdere og spennende samtaler i pausene. Akkurat sånn en god fagdag skal være. Så all kred til arrangørene! Men noe som overrasket meg mest var ting jeg overhørte i samtaler mellom andre deltagere. Det var flere som snakket om at de så vidt hadde turt å sette foten sin innenfor MFs fire vegger denne dagen, og andre kunne ikke skjønne at MF hadde stilt lokaler til disposisjon for arrangementet. MF som er en sånn konservativ institusjon med en negativ innstilling overfor mennesker med en annen legning enn den heterofile. Og valgte ikke alle homofile studenter TF som sitt studiested fordi de var umulig for dem å studere ved MF? At MF historisk sett har vært det naturlige valget for de som hadde en mer konservativ holdning til blant annet homospørsmålet, er ikke vits å stikke inn under en stol. De som stiftet MF for litt over 100 år siden gjorde det fordi Teologisk fakultet på Universitetet ble for liberalt. Og sånn har de to insitusjonene stått ved siden av hverandre, i løpet av flere år, og nesten helt opp til vår tid. Man trenger ikke å gå mer enn 10-12 år tilbake for å finne situasjoner hvor MF-lærere med en mer liberal holdning møtte sterk motstand på MF. At MF skulle stille lokalene sine til disposisjon for et arrangement som fagdagen «Åpen og ærlig» tror jeg var utenkelig helt opp til begynnelsen av 2000-tallet. Men MF har hatt sin utvikling. Det er en levende, teologisk og akademisk institusjon, og da er det ikke til å unngå at forandringer skjer! Jeg begynte på MF høsten 2007. I 2009 kom jeg ut av det beryktede skapet. I alle sammenhenger jeg var med i, hadde jeg på forhånd laget en slagplan for hvordan «komme-ut-av-skapet»-prosessen skulle foregå. For meg var det viktig at ikke prosessen ble dramatisk på noen som helst måte og jeg ville for all del ikke miste mennesker som sto meg nær. Jeg var særlig spent på hvordan dette ville bli, blant annet i en MF-sammenheng. Og overraskende(?) nok har jeg ikke møtt på noe motstand blant medstudenter, lærere og skolens ledelse. Jeg følte meg velkommen den første dagen jeg kom til MF, og jeg har følt meg velkommen også etter at jeg kom ut av skapet. Selvfølgelig er det mennesker på MF som mener at homofili er et spørsmål om synd, men de respekterer meg og det standpunktet jeg har tatt i nettopp det spørsmålet. Jeg har landet på at homofili ikke er synd og at jeg kan stå i en prestegjerning som den jeg er. Likevel, jeg møter mine medkristne (som de møter meg) med respekt uavhengig av hva slags syn de har på homofili. For jeg forstår hvorfor andre kan ta et annet standpunkt til spørsmålet enn det jeg har gjort. Det er en grunn til at de lærde strides. Det er ikke et enkelt tema med et enkelt svar. Den norske kirke har to syn på saken, og det krever at vi har respekt og toleranse for hverandres syn. Jeg er glad for den utviklingen MF har hatt de siste årene, mot å være en akademisk institusjon med en lærer- og studentmasse som speiler hva Den norske kirke består av. Nemlig et herlig og spennende mangfold.

Offshorejul

Tue, 08 Jan 2013 16:52:00 +0200

Solen varmet gjennom den oransje kjeledressen og vannet lå nesten blikk stille. Det var rart å tenke på at det faktisk var 1. juledag, at det var midt på vinteren. Jeg snudde meg 360 grader rundt, hav overalt. Et veldig hav. Jotun B, plattformen noen få kilometer unna, lå badet i ettermiddagssolen. Prosessoperatør Tanja pekte på Balder, Ringhorne og diverse andre skip og plattformer som man kunne skimte i det fjerne. Vi hadde klatret opp i toppen av "tørreten" (mon tro om det er sånn det skrives), og fått tilgang til tidenes utsikt: Det norske oljeeventyret. Et fantastisk naturlandskap. Sjømannskirken søkte etter juleutsendinger offshore for et halvt år siden, og jeg var ikke sen om å sende inn en søknad. Etter å ha ventet noen uker i spenning kom gladmeldingen om at jeg skulle få jobbe som utsending julen 2012. Jeg visste litt på forhånd om hva det gikk ut på, etter å ha snakket med medstudenter som hadde vært ute før, og offshoreprest Gunnar. Likevel var det med skrekkblandet fryd jeg satte meg på flyet til Stavanger 21. desember. Det ble en lang reisedag hvor det meste var forsinket. Flytoget, flyet og helikopteret. Jeg spiste ikke noe særlig den dagen og nervene var i helspenn (både fordi jeg var spent på hvordan oppholdet ville bli og fordi jeg skulle kjøre HELIKOPTER), så da jeg endelig kom meg i overlevelsesdrakten og ble geleidet inn i helikopteret var jeg veldig klar for å komme frem. Turen tok to timer med stopp både på Balder og Ringhorne. Da vi endelig kom frem til Jotun A, var det nesten så jeg rullet ut av helikopteret, ganske så grønn i trynet. Heldigvis ble jeg tatt godt i mot av sykepleier Vanja, som gav meg en etterlengtet cola (verdens beste oppfinnelse mot kvalme) og plattformsjefen selv, Rune. Først måtte jeg se en informasjonsfilm om skipet med vekt på sikkerhet ombord før jeg fikk en omvisning både i boligkomplekset og ute på skipet. Etterpå var det middag, pepperkakebaking og filmkveld sammen med ukjente, men vennlige ansikter. Da jeg la meg den kvelden i min egen lille lugar, var jeg jammen ikke sikker på hva jeg hadde begitt meg ut på. For meg var det viktig å bli en del av miljøet ved å møte opp når det var fellessamlinger og måltider, bli kjent med folk og, ikke minst, lære masse. De faste møtepunktene på en "vanlig" dag på Jotun A var ca. sånn: Morgenmøte kl. 07:00 (urimelig tidlig for et B-menneske som meg, men alt handler vel om innstilling :-), frokost, kaffepause kl. 09:00, lunsj kl. 11:30, kaffepause kl. 15:00 og middag kl. 18. I løpet av dagen var jeg med ut og så på hva operatørene jobbet med, fikk bli bedre kjent med de som styrte i kontrollrommet, henge med kokkene Terje og Chazmelak og renholdsarbeideren Elvira, forberede opplegg på julaften osv. På kveldene var det som oftest et eller annet sosialt: Filmvisning i games room (ingen jul uten "Love actually", selv på Nordsjøen), pynting av juletre, bake pepperkaker etc. På julaften var jeg ekstra lenge oppe for å joine nattevaktene. De så man lite til ellers, så veldig hyggelig å få stifte bekjentskap med dem også. På julaften leste jeg juleevangeliet og delte noen tanker før middag og påfølgende quiz. Vi hadde også nissen på besøk som kom med fine gaver :) 1. juledag hadde jeg en enkel gudstjeneste, og istedet for kirkekaffe hadde vi julebingo hvor jeg gjorde storeslem. Stas altså! Og så må jeg bare få skrive noen ord om maten som ble servert. Kokkene Chazmelak, Terje og Marianne, (jeg er sikker på at Jotun A hadde kapret de beste i julen!) serverte variert og knallgod mat, så dette ble ingen slankejul. På julaften og 1. juledag bugnet det over av deilig mat. Herlig! Og jeg er sikkert på at det var sjokolade og julegodt i alle rom i boligkomplekset. Att på til ble det hengt opp poser med julesjokolade på hver lugardør natt til julaften. Det er liksom ikke verst med sånne rammer rundt en prestejobb! Det er to opplevelser jeg husker aller best fra mitt opphold på Jotun A. Første opplevelsen var på lille julaften: Det var orkan i kastene og 15 meter (!) høye bølger, så det gynget litt kan man si. Tanja tok meg med på en runde ute på båten og det synet av havet er noe jeg aldri vil glemme. Det er naturkrefter jeg aldri har kjent på før, enorme krefter som man får stor respekt for. Jeg gikk rundt, måpende og glisende om hverandre og det var bare så utrolig fascinerende og vanvittig hele situasjonen. Og jeg var så heldig å få stå midt i det. Den andre opplevelsen som jeg husker godt var dagen før jeg skulle dra hjem: Jeg fikk nemlig være med kranføreren på jobb, da det kom et lasteskip med forsyninger til Jotun A. For det første er det et kick bare å klatre opp i kranen og inn i det lille kranførerhytten. Det er så veldig langt ned og man kan styre den rundt sånn at det virker som man svever over vannet. For det andre så er det ganske fascinerende hvordan kranføreren klarer å flytte disse store containerne mellom båtene, og sette dem akkurat der man skal ha dem. Høyt presisjonsnivå altså! Jeg har ingen bilder fra selve arbeidssituasjonen, men på bildet under kan man se kranen :) Det er selvfølgelig enda flere opplevelser og situasjoner jeg kunne trukket frem. Men den gode stemningen, den varme velkomsten, alt jeg lærte og de fine menneskene, kan stå som stikkord for julen offshore. Ikke minst er jeg veldig takknemlig for at mannskapet på Jotun A tok meg i mot, som den jeg var. Som juleprest, som ung jente på ukjent grunn. Bedre jul kunnne jeg ikke fått :)

Denne hebraisken

Fri, 14 Dec 2012 17:32:00 +0200

Jeg hadde aldri trodd det. At jeg skulle stå. På hebraisk. Shit azz.. Det er faktisk helt sykt. Og digg. Og fantastisk. Jeg skal faktisk ALDRI mer pugge en eneste hebraisk glose. Never ever again. Lover! For dere som har fulgt denne studentbloggen en stund vet at jeg har slitt med hebraisken. Lenge. Faktisk i flere år. Og jeg har strøket så mange ganger at det er flaut. Det har rett og slett tatt lang tid før jeg knakk den beryktede hebraisk-nøtta. Det har kostet meg mye motivasjon og en god del selvfølelse, og jeg var på nippet til å miste troen på at teologien kunne være noe for meg. Men siden ønsket om å bli prest har vært og er så sterkt, så har jeg tatt opp kampen mot språket gang på gang. Til slutt overvant jeg det. Men midt oppi all gleden og trompetfanfaren og flaggingen så kjenner jeg på en litt bitter ettersmak. For det er ikke bare jeg som støter på veggen når det gjelder hebraisken. Vi er flere. Enkelte av oss tar kampen her på MF, andre stikker opp til TF hvor opplegget er annerledes lagt opp, noen venter til de blir så gamle at de får fritak fra språkene, mens andre igjen rett og slett gir opp. Jeg tør påstå at flere av de som faller av lasset grunnet hebraisken, faktisk kunne blitt meget dyktige prester. Det er ikke sånn at vår kirke har råd til å miste prestespirer! Snarere tvert i mot. Vi må innse fakta: Det blir utdannet færre prester enn det Den Norske kirke trenger nå og i fremtiden. Dette er et alvorlig problem som både utdanningsinstitusjonene, Biskopene og Kirkemøtet er ansvarlige for å gjøre noe med. Og ansvaret krever at man tenker nytt om blant annet utdanning. Så hvorfor skal MF tviholde på den måten de legger opp faget på? La meg få understreke et par ting: 1. MF har den desidert beste hebraisklæreren. Han gjør sitt for at vi studentene skal komme oss igjennom og er pedagogisk veldig dyktig. Det er takket være MF sin hebraisklærer at så mange studenter kommer seg gjennom dette faget. 2. Prester trenger å lære om grunnspråkene gresk og hebraisk. Bibelen ble skrevet på disse språkene, og for at vi skal kunne tolke de bibelske tekstene inn i vår egen tid så er det en selvfølge at vi forstår hva forfatterne ville med det de skrev. Da må man få en forståelse av deres eget språk. Sånn, da vet dere det. Jeg vil ikke hebraiskfaget til livs! Jeg vil bare endre på det. Og her er et par konkrete forslag som kunne gjort dette faget mye mer spiselig og up to date: - Hjelpemidler på eksamen. Som ordbok for eksempel. Prester OG forskere vil ALLTID ha tilgang på hjelpemidler i de situasjonene de bruker hebraisk i sitt arbeid. Hvorfor skal ikke studentene få ha det? - Vurdere å ikke ha en egen hebraiskeksamen, men fortsette med GT-eksamner hvor hebraisk er inkludert. Dette gjør at studentene mye lettere kan forstå hvorfor og på hvilken måte hebraisk kan være en ressurs inn i bibellesningen. I tillegg frigjør det ressurser (for alle parter) ved å sløyfe (unødvendige) eksamner på studiet. Mitt håp for fremtidige teologistudenter ved MF er ikke at de skal kunne surfe gjennom et teologistudium uten motstand. Mitt håp er at fremtidige teologistudenter skal kunne oppleve hebraiskfaget som en viktig del av studiet sitt, og som nyttig for fremtidig prestejobb!

Stjärnan

Mon, 10 Dec 2012 01:15:00 +0200

- Vem har tänt den stjärnan som speglas i ditt öga? Det nærmer seg jul, også her på MF. Man merker det på stillheten i lesesalen, som er sprengfull av stressede studenter. Den ene eksamenen etter den andre kommer på løpende bånd og dagene går så alt for fort, men likevel akk så sakte. Juleferien er etterlengtet, den ligger der fremme som et stort og varmt lys. Hjem til mor og far, late dager med julemarsipan og pinnekjøtt. Et opphold fra det akademiske studielivet, en periode hvor FRIHET er et nøkkelord. - Vem tog mörket bort i herdars blick din första natt? Men for noen er disse ukene, advent 2012, den siste etappe på det aller siste semesteret som studenter. Plutselig står de der med vitnemål og en akademisk tittel i hånden. Candidatus/-data theologiæ, forkortet cand.theol. Kanskje de allerede da har fått seg jobb som prest. Praktikumsstudentene bruker nemlig ikke advent bare på å lese til sin aller siste eksamen! Nei, tiden brukes også på å søke på jobber. Kanskje man har funnet drømmejobben der ute i det kirkelige landskap. Eller man ender opp med noe man absolutt ikke forventet. Uansett, tittelen cand.theol er erobret og verden ligger for deres føtter. - Vem har flätat kronan, av strå omkring din panna Det tar tid å utdanne seg til å bli en candidatus/-data theologiæ. Hele 6 år, et profesjonsstudium med integrert praktisk-teologisk utdannelse. Noen gjør det unna på normert tid, mens andre tar noen omveier. Studiet er innholdsrikt med et titalls ulike fag. Man møter mange forbilder og flinke folk på veien; professorer, diverse forelesere, lektorer og prester som prøver å dele av sine kloke hoder. De deler kunnskap og erfaringer, oppmuntrer og utfordrer. De er der for studenten, går med oss på den lange ørkenvandringen som teologistudiet ofte kan føles ut som. De heier oss frem til Målet, gir oss en klem når vi til slutt har vitnemålet i hånden og ønsker oss lykke til i livet. - Vem har fört tre vise till vårt stall min kära skatt? Hvorfor går DU på teologistudiet? Hvorfor vil du bli prest? Hva er greia med presteyrket? Jeg vil peke på Gud i møte med mennesker, ved de små og store veiskillene i livet. Det er mitt svar hvertfall. Det høres så fint og riktig ut, et innøvd svar. Men hvem er denne Gud som jeg vil peke på? Hva gjør en prest i det store og det hele? Kan jeg bli prest? Har jeg fått et kall? Hvorfor blir vi kalt? Er det meningen med livet mitt? Hva slags studium er det jeg går på egentlig? - Är du en av tusen små? P-R-E-S-T. P-R-O-S-T. P-R-U-S-T. T-R-O-S-T. - Är du han dom väntar på? Jeg har enda noen år igjen på MF. Men noen av mine venner avslutter sitt studium nå. 6 år, noen har kanskje brukt litt lengre tid. Uansett, de er ferdige. De kommer til å stå på den siste eksamen, ta på seg pentøyet og ta i mot vitnemålet. Så går de ut i den store verdenen, de forsvinner fra MF med et vindkast. Jeg ser lengtende etter dem, er misunnelig, vil så gjerne bli ferdig. NÅ. Likevel er jeg skremt på deres vegne. På mine vegne. Prest, liksom? VEM har tänt den stjärnan som speglas i ditt öga?

Teologisk bedrevitenhet

Tue, 20 Nov 2012 15:14:00 +0200

Alle mennesker kan få uvaner. Det skjer gjerne med ting man holder på med over lengre tid. Som å studere. Vanligvis kan det være vanskelig å legge merke til sine egne uvaner. Kanskje man ikke legger merke til det før de har blitt en innarbeidet del av det du holder på med. De kommer nemlig snikende på deg, og blir en del av dine fakter fortere enn du aner. Og uvanene utvikler seg fort fra å være en liten, usynlig ting til noe som alle legger merke til og som kan irritere folk rundt deg. Ofte merker man ikke at man har en uvane før noen påpeker det for deg. Eller man skvetter til i en situasjon hvor man plutselig blir klar over en uvane man har. Når man først oppdager en uvane kan man gjøre to ting: Overse den og fortsette som før, eller gjøre noe for å bli kvitt den. Enkelt og greit. Eller, er det så enkelt? Jeg har lagt meg til en forferdelig dårlig uvane. Jeg har nemlig blitt en teologisk bedreviter. Denne uvanen går også under betegnelsen "prestestudentisk bedreviter" og gjør seg særlig gjeldende når jeg hører på andre sine prekener. En menighet er aldri homogen og en preken kan bli veldig godt likt av en tilhører, mens en annen tilhører ikke fikk noe ut av den i det hele tatt. Det skal godt gjøres å skrive en preken som blir godt mottat av alle, men en prest som har gjort et grundig prekenarbeid treffer de fleste. Likevel sitter jeg og kritiserer (inni meg!) hver eneste preken jeg hører på. Og for å si det sånn, jeg er som oftest SVÆRT kritisk. Det har gått så langt at jeg kan kritisere prekenen nesten før den har begynt. Og jeg unngår møter i en frikirke/pinsemenighet etc, for de som taler der har jo ingen teologisk dybde i det hele tatt! (jeg håper alle legger merke til ironien her..) Det er egentlig ganske flaut å skrive ned dette. Hvem er jeg til å slakte (nesten) hver eneste preken og teologisk tale jeg hører på? Hva slags kunnskap er det jeg besitter som gjør meg til en faglig, prekenanalytiker? INGEN VERDENS TING!! Og helt ærlig, de aller fleste prekener jeg har hørt i det siste har vært gode prekener. Man skjønner at presten/taleren har gjort et godt stykke forarbeide. Det er bare det at jeg har blitt en liten teologisk bedreviter som tror at etter noen år med teologistudier gjør meg til en faglig sterk teologisk analytiker. Jeg skammer meg, rett og slett. Jeg vil ikke være en teologisk bedreviter, jeg vil være en teologisk nysgjerrigper! Og jeg vil gå inn i en gudstjeneste, om det er i Den norske kirke eller i en frikirke, og ta i mot Ordet som det blir formidlet akkurat der. Selvfølgelig skal jeg ikke bli noen naiv person som tar i mot alt mulig uten å ha et kritisk blikk på det (det er det vel heller ingen fare for), men jeg skal bli ti hakk mer ydmyk og takknemlig for at Gud lar sitt ord virke igjennom oss. Jeg skal bli 20 hakk mindre kjepphøy og faktisk vite at jeg har en del år igjen på MF, og at jeg har enda mer å lære for å bli en god prest selv. Så kanskje jeg også får til å skrive en god preken en gang.

Sommerprest

Tue, 02 Oct 2012 17:01:00 +0200

For to måneder siden satt jeg i bilen på vei hjem til østlandet. Hodet var proppfullt av inntrykk og lærdom, nye bekjentskaper og en voksende motivasjon for å fortsette på studiet. Jeg fikk nemlig jobbe som vikarprest i sommer, og jeg angrer ikke et sekund. I hele seks uker var jeg på Sunnmøre, nærmere bestemt i Norges vakreste by (heeelt objektivt så klart) for å "leke" prest. Eller jeg lekte jo ikke prest, jeg fikk faktisk virke som prest og det var en sær og spennende opplevelse. Særlig husker jeg den første begravelsen jeg skulle ha. Noen minutter før klokkene begynte å ringe sto jeg og så ut av vinduet på bakrommet i kapellet. Jeg hadde tatt på meg albaen, børstet gjennom håret en siste gang og sjekket at den (vannfaste) mascaraen satt som den skulle. Og der sto jeg, tittende ut av vinduet og følte meg merkelig voksen og trygg. Merkelig fordi begravelser er en av tingene vi studenter er mest spente på. Begravelser rommer så mye av følelser, både vonde og gode følelser, som man som prest får ta del i på en helt spesiell måte. Vi kommer litt skrått inn i det sørgerlige med to tanker i hodet: Å legge til rette for at de pårørende får ta et verdig farvel med den avdøde OG peke på Jesus Kristus i samme slengen. Presten skal være den trygge bautaen og seremonien skal gi en fast ramme rundt det sørgelige og det ofte bunnløse mørket mennesker kan møte i en slik situasjon. Og der er det ikke mye rom får å gjøre feil, særlig for oss som kommer utenfra. Byrået, organisten og ikke minst presten. Jeg måtte være forberedt både på liturgi og minneord. Min tilstedeværelse ville bli det punktet som alle fokuserte på i et visst tidsrom, mitt kroppspråk og ordene jeg skulle komme med. Og ja, jeg var nervøs i forkant av min alle første begravelse. Men da jeg sto der på bakrommet, mens organisten spilte Bach og de pårørende satt klare, forsvant all nervøsitet. Kanskje fordi jeg visste at jeg var godt forberedt. Kanskje fordi jeg visste at jeg opptrådde på vegne av noe større enn meg selv, større enn oss alle. Eller fordi liturgien er så fastlagt som den er og dermed en trygghet i seg selv. Men faktisk mest av alt følte jeg meg klar for oppgaven, fordi jeg ønsket så inderlig å gi de sørgende en god opplevelse i det vonde. Jeg ville stå der inne i kapellet ved siden av kisten og være et medmenneske. Jeg ville hedre det menneskelivet som hadde levd og jeg ville løfte frem Guds lys som det håndfaste. Det som aldri slipper oss, uansett hva livet bringer. Da er det kanskje ikke så rart at av alt jeg gjorde denne sommeren, så var det å forrette begravelser absolutt noe av det fineste jeg var med på. Men nå skal det sies at alt jeg gjorde som prest var helt toppers, jeg tror faktisk at det er prest jeg vil bli! Jeg sitter igjen med en dyp takknemlighet overfor menneskene jeg fikk møte. Både av pårørende, medarbeidere og det vanlige kirkemedlem. Og sunnmøringer er virkelig noe for seg selv, så du skal ikke se bort fra at jeg drar tilbake dit om jeg får mulighet. :)

22.juli, å skrive preken

Fri, 20 Jul 2012 12:00:00 +0200

I fjor mistet jeg en god kamerat og kollega i studentpolitikken. Håvard ble drept på Utøya, fordi han var politisk engasjert. Faktisk var Håvard et stort politisk talent, og vi som kjente han visste at han kom til å bli noe stort. Men sånn ble det ikke, vi får aldri mer høre den rungende og smittende latteren hans. Håvards rettferdighetssans og sterke engasjement er borte, det har vært så stille etter han. Sorgen og savnet har vært med meg hver eneste dag, og Håvard dukker ofte opp i tankene mine. Og jeg tenker på familien hans og det helvete de har gått gjennom de siste månedene. Jeg kan ikke engang forestille meg hvor vondt de har hatt det, og fortsatt har. Og jeg tenker på de overlevende, den uutgrunnelige frykten som satte seg i kroppen deres, gleden over å overleve, men også sorgen etter å ha mistet sine venner og familiemedlemmer. Det grusomme og traumatiske de måtte gjennomgå, og som vil følge dem resten av livet. 22. juli er en dag hvor ondskapen ble så altomfattende og mørket så bunnløst, at ord ikke strekker til. Og det vi opplevde i dagene og ukene etterpå, med den kjærligheten som vi viste hverandre, den omsorgen og trøsten vi gav hverandre, er nesten umulig å beskrive. Det var bare så godt og vondt på en gang. Og nå sitter jeg her, som prestevikar på Sunnmøre, og skal prøve å skrive en preken til søndagens gudstjeneste. Men ordene strekker ikke til, for hva skal jeg si? Hvilke ord kan jeg bruke som ikke blir for store, klisjefylte og svulstige? Eller for små, latterlige og unødvendige? Jeg skriver og sletter om hverandre, kommer hele tiden tilbake til utgangspunktet. Savnet, sorgen og tomheten. Håpløsheten og sinnet. Noen ganger er det nemlig ikke nok å bare lese Bibelen, finne et fint bibelvers og tro at det dermed vil bli en god preken. Min tro har absolutt båret meg gjennom året, troen har holdt meg i hånden og gitt meg håp. Og jeg tror troen kan hjelpe mennesker med å stå i sorgen. Begravelser er det fineste jeg som prest kan holde på med, for her kan vi gi noe håndfast til de sørgende. Et rituale, en liturgi, noen ord, det kristne håpet. En verdig avslutning. Men hva med tiden etterpå? Når de døde er begravet og livene våres går videre? Hva nå, et år etter en grusom dag som snudde samfunnet vårt på hodet? Som tok fra oss Håvard? Hvor sorgen fortsatt er sterkt tilstede og savnet gnager i brystet? Hva skal jeg si?

Til hebraisken

Sun, 08 Jul 2012 14:36:00 +0200

Kjære hebraisk. Du og jeg har aldri kommet noe særlig godt overens. For å være helt ærlig har du vært noe av det jeg har lagt mest for hat i livet mitt. Du har vært en klump på min fot, en bjelke i mitt øye, en vond sten i magen. Du har formørket min hverdag og gjort narr av mine små grå. Jeg har prøvd å overse deg, jeg har bevisst unngått deg i en lengre tid, jeg har rett og slett utsatt deg i livet mitt. Likevel kommer du alltid tilbake. Gang på gang. Du er rett og slett ikke til å unngå, jeg slipper ikke ut av dine kvasse klør. Du gir meg ikke fred for dine gloser, din grammatik. Du er den muren jeg må klatre over for å komme meg videre på veien til å bli prest. Min store drøm. Jeg gav deg en sjanse, tok til og med skrittet helt ut og innrømte at du var litt interessant. Offisielt til og med. For du er jo det, du kan faktisk gi Skriften flere lag som jeg har lyst til å utforske. Jeg hengav meg til deg, åpnet mitt sinn og tok deg inn. Jeg stolte på at du ville se min innbydelse om tillit, godta den og bære meg over muren. Du gav meg til og med et hint om at vi var på rett vei. Men så kræsjet vi sammen. Tilliten ble brutt, jeg vet fortsatt ikke hvem av oss som var årsak til det. Vil helst skylde på deg, du gjorde deg selv for vanskelig. Du lurte meg til å tro at jeg forstod deg! Istedet spiste du meg i et jafs, tygde kort og godt, og spyttet meg ut igjen. Ødelagt, i tusen biter med en akademisk selvtillit på det laveste av det lave. Takk skal du ha liksom. Så nå sitter vi her da. Du og jeg. Hanne og hebraisken. Jeg vet ikke helt om jeg har lyst til å slippe deg inn i livet mitt igjen. Du brøt tilliten min, gjorde meg liten, knuste prestedrømmen min. Og du er den eneste som kan bygge den drømmen opp igjen, gjøre den virkelig, realisere den. Uten deg er jeg ingenting som prest. Så hebraisk, hva sier du? Er du med? Fra "din" Hanne

Den lure mannen

Tue, 24 Apr 2012 21:35:00 +0200

Det var en gang en studentsamskipnad i Norge. Denne samskipnaden hadde et styre som brukte for mye av studentenes penger. Så en dag var pengene brukt opp og samskipnaden ble slått konkurs. Noe som var veldig trist, særlig for studentvelferden og studentene selv. Så var det en mann, han heter Kyrre, som ikke ville at dette skulle skje igjen i de andre studentsamskipnadene i Norge. For samskipnadene er jo til for studentene, og når en samskipnad ikke lenger har penger er det studentene som blir taperne. Så langt, så vel. Kyrre tenkte så det knakte, natt som dag, før en veldig lur idé (i følge han selv) vokste seg frem. Han visste jo at det satt studenter i styrene i samskipnaden, og de hadde til og med krav på å ha flertall! "Og," tenkte Kyrre, "siden studenter er uansvarlige og kunnskapsløse, er det de som er trusselen mot en godt, drevet, økonomisk samskipnad." Etter å ha kommet frem til denne konklusjonen var han svært fornøyd med seg selv. Det var nesten så han vokste noen centimeter der han sto på sitt lille kontor. Kyrre rablet ned dette forslaget med noen andre forslag som han anså som nesten like lure, og leverte det til sjefen sin. Hun nikket anerkjennende og godkjente forslagene. Så ble forslagene til Kyrre sendt ut på høring, men svarene som kom inn gjorde Kyrre lei seg. Ingen var enige med han! I starten gjorde det han trist og han følte seg misforstått. Han gikk til og med til sjefen sin og klaget sin nød. Men hun var ikke lengre så sikker på at forslagene var lure. "Det var ikke studentene sin skyld at den samskipnaden gikk konkurs, Kyrre. Det var jo et enstemmig styre som gikk inn for de valgene som ble gjort!" Kyrre satte opp et trassig uttrykk i ansiktet og stampet ut av sjefens kontor. Kyrre trodde han hadde tapt, og var ikke særlig fornøyd med at ingen andre var enig i hans lure forslag. Men så plutselig skjedde det noe; Sjefen hans hadde fått sparken! Inn kom det en ny sjef og hun kunne ikke så mye om høyere utdanning. Og hvertfall ikke noe om studentsamskipnadene. Så Kyrre så sin snitt til å legge frem forslaget for henne og med en overbevisende stemme fikk han henne med på å ikke la studentene få ha flertall lengre. Sjefen snakket med sin sjef som heller ikke kunne så mye om høyere utdanning (ikke brydde han seg heller), og vips gikk regjeringen inn for å fjerne studentflertallet i styrene i samskipnadene. Tilbake sto en svært fornøyd Kyrre som var sikker på at han hadde gjort det beste for studentene. Selv om studentene mener noe helt annet. Og snipp snapp snute, så ser det ut til at eventyret om de studentstyrte samskipnadene er ute..

Ærefrykt

Thu, 02 Feb 2012 23:58:00 +0200

Det er et eller annet med lærerne på MF. Noe som gjør at jeg får en ærefrykt i meg. Når jeg møter på en MF-lærer i kantinen, i gangen eller når jeg kommer inn i et av auditoriummene, så kjenner jeg det i kroppen. Det er som vidsommen selv kommer meg i møte, fyller rommet jeg er i. Det er ikke det at de er spesiellt skumle eller metafysisk fraværende, i fremtoning, klesmåte eller ganglag. De aller fleste er faktisk ganske blide, vennlige og imøtekommende! Du kan til og med banke på kontordøren dems med dumme spørsmål på tunga, spise lunsj med dem eller reise på studietur til Hellas sammen med dem. Ofte husker de navnet ditt og du får et vennlig hei eller hadet idet du springer enten ut eller inn av MF-bygget. De er heller ikke særlig akademisk arrogante. Jeg vil derimot påstå at lærerne på MF er ydmyke og oppriktig interessert i hva studentene har å komme med. Ærefrykten kommer av kunnskapen. MF flommer over av kunnskap. Du merker kontordørene, særlig kontordørene til lærerne, buler utover. Av overfyllt kunnskap. Og når du trodde lærerne ikke kunne inntatt mer kunnskap så ser du dem smyge seg ut av biblioteket. Med et lass av bøker. Det er som lærerne på MF aldri får nok av kunnskapen! De suger det til seg gjennom egen forskning, forelesninger og i samtaler med studenter, gjennom faktidsskrifter, bøker fra biblioteket, konferanser og andres forskning. Og denne kunnskapen er de ivrige på å ville dele. Med oss studenter for eksempel. Sånt får jeg ærefrykt av.

Det studentpolitiske

Fri, 30 Dec 2011 12:03:00 +0200

2011 er straks over og vi står på terskelen til et helt nytt år. For min del har året som har gått vært preget av studentpolitikk. Det har vært veldig interessant og gøy å få jobbe med politikk på heltid! Det å få bruke hver dag på tunge saksdokumenter, møter med SiO og Oslo kommune, bli kjent med alle studentdemokratiene som er tilknyttet Velferdstinget og ikke minst bli kjent med andre engasjerte studenter. Jeg er ikke ferdig med studentpolitikk selv om mitt verv som informasjonsansvarlig i Velferdstinget snart er over. Jeg skal sitte i NSOs landsstyre frem til neste høst, og jeg har blitt valgt inn som studentrepresentant i Hovedstyret til Samskipnaden i Oslo og Akershus (SiO). Samtidig skal jeg tilbake til MF som heltidsstudent igjen. Studentpolitikken har store utfordringer som venter: Urimelige rammebetingelser for bygging av studentboliger i kjølvannet av den nye byggeforskriften TEK 10, studentbarnehagene får mindre i støtte etter at pengesekken ble overført fra stat til kommune, kampen for å få 11-måneders studiestøtte står på stedet hvil, Regjeringen ønsker å ta bort studentstyringen i samskipnadene og slik går nu dagan. Studenttillitsvalgte og -politikere kan bli beskyldt for å drive med tullepolitikk. De som påstår det er ofte uvitende studenter som ikke aner hvor ille deres egen studiehverdag kunne vært hvis ingen hadde jobbet for å bedre den, eller politikere som føler seg truet av den engasjerte studentmassen fordi de helst (uten å ville innrømme det) mener at andre ting i samfunnet bør prioriteres fremfor høyere utdanning og forskning. Det er derfor utrolig viktig at flere studenter engasjerer seg i studentpolitikken og at vi fortsetter å gjøre den gode, politiske jobben vi gjør. Om det så er gjennom et lokalt Velferdsting, eller i Norsk studentorganisasjon (NSO), eller i Studentrådet/-styre/-parlamentet på skolen vår. 2012 kan faktisk bli et ganske bra år, vi får bare håpe at ikke politikerne tuller det til. For det er ikke studentengasjementet det bør sies noe på. Godt nytt studieår !

Kravstore studenter

Wed, 07 Dec 2011 12:35:00 +0200

Det er en ting som provoserer meg som studentpolitiker mer enn noe annet. Det er påstanden om at norske studenter har god råd. Og av en eller annen merkelig grunn er det voksne, ferdigutdannede mennesker med jobb og inntekter over gjennomsnittet som klarer å fremsette denne påstanden. For eksempel på lederplass i Bergens Tidende 5. desember i år. Dette fikk min kollega i Landsstyret til Norsk Studentorganisasjon (NSO), Tine Øverseth Blomfeldt, til å skrive et lengre og godt begrunnet motinnlegg. Innlegget gjengis i sin helhet nedenfor: "BTs leder 5.12 kritiserer norske studenters krav til neste års statsbudsjett. NSO prioriterer ikke mellom studiefinansiering, studentboliger og kvalitet i utdanningen. De beskyldes dermed for å være kravstore. BT ser visst ikke sammenhengen mellom disse punktene når hun nonsjalant putter utdanningskvaliteten på topp. Det er klart at kvaliteten på utdanningen er en forutsetning for at utdanning i det hele tatt skal gi mening, men det samme er tid og mulighet til å studere. Det ser ikke ut til at BT, i likhet med så mange andre som selv har gjort seg ferdige med studenttilværelsen, har tatt seg tid til å se hele bildet. Ifølge BT er dette uproblematisk at 6 av 10 studenter jobber ved siden av studiene. Arbeidsrelevans under studiene er nyttig. men hvilken arbeidsrelevans har jobben i kassen på Rimi? Jeg tviler på at kvaliteter arbeidsgiver ser etter hos sine fremtidige ansatte kan oppsummeres i setningen "pose?". I rapporten "Kompetanse 2020" trekker arbeidsgivere på Vestlandet frem samarbeidsevne, formidlingsevne, og evnen til å kunne tilegne seg ny kunnskap som de viktigste egenskapene hos ny arbeidskraft. BT må gjerne peke på hvor i en kassajobb disse kvalitetene styrkes. Min erfaring er at disse kvalitetene styrkes gjennom involvering i studentorganisasjoner og frivillig arbeid. Mens 60 % arbeider, er 40 % av dagens studenter avhengig av støtte hjemmefra. Dette løfter spørsmålet: Hvilken gruppe tilbys høyere utdanning i velferdsstaten Norge? Ved nærmere ettersyn ser vi at 67 % av dagens studentmasse har foreldre med høyere utdanning. For BT er kanskje ikke dette et problem. Men for en norsk rødgrønn regjering bør varsellampene blinke! Å sammenligne norske studenter med utenlandske studenter er et gammelt triks. Mer interessant synes jeg det er å sammenligne norske studenter med den øvrige befolkningen i deres eget land. Bare for å ta en titt på relativ fattigdom? kanskje også kostnaden ved sosial deltakelse? Statens institutt for forbruksforskning anslår at en voksen person bør klare seg på drøyt 6500 kr i måneden, faktisk rundt den summen studenter mottar. Det er bare det at denne summen ikke medregner utgifter til bolig. Dagens student ligger under fattigdomsgrensen, men blir også fattigere for hvert år. Fordi støtten fra Lånekassen ikke holder tritt med prisveksten ellers i samfunnet, rutter studenter i dag med tre fjerdeler av hva de gjorde på sytti-, åtti- og nittitallet. For å sørge for reell lik rett til utdanning kan ingen av NSO sine tre statsbudsjettkrav prioriteres over hverandre. Vi trenger høyere studielån - nå, vi trenger billigere studentboliger - nå, samtidig er det kritisk at dette ikke skjer på bekostning av utdanningskvaliteten! Ja, kanskje er vi kravstore, men det er søren meg på tide" Av: Tine Øverseth Blomfeldt.

Biskopene azz..

Thu, 03 Nov 2011 11:55:00 +0200

Til Håvard

Sun, 21 Aug 2011 01:59:00 +0200

22. juli 2011. Håvard ble drept på Utøya. Min gode kamerat, og kollega i Velferdstinget. Sorgen er så forferdelig stor. Den er som en overhengende sky i hverdagen, en bakgrunnseffekt. Uansett hva jeg foretar meg, så er savnet etter Håvard sterkt tilstede. Et hulrom innerst i hjertet, tomt. Håvard var engasjert i studentpolitikken her i Oslo gjennom Velferdstinget og nasjonalt i Norsk studentorganisasjon. Han var drivende dyktig og var blant annet hovedhjernen bak det nye helsetilbudet i Studentamskipnaden i Oslo og Akershus (SIO). Han sjonglerte mellom to profesjonsstudier (juss og økonomi), verv som leder av Oslo AUF og som sagt, verv i studentpolitikken. Villa Eika på Blindern, studenthuset hvor Velferdstinget har kontorer, var hans lekeplass. Uken etter 22. juli ble Villa Eika et samlingssted for alle studentpolitikere og studievenner av Håvard. Vi samlet oss, i begynnelsen, i håp. Men etterhvert ble det en voksende sorg, som tok større og større biter av håpet. Det tok lang tid før vi fikk den endelige beskjeden, flere dager. Det var tøft, sorgen tok til slutt opp hele plassen og sitter i oss enda. Det er noe jeg har festet meg med. Et lyspunkt, noe jeg holder tak i og løfter opp som en god ting midt oppi en tragisk situasjon. Samholdet; Det som binder oss studentpolitikere og andre engasjerte studenter sammen. På tross av ideologiske og partipolitiske skillelinjer, jobber vi side om side for å bedre studenthverdagen. Trass i hete diskusjoner og høylytte krangler, har vi stor respekt for hverandre fordi vi vet at vi alle jobber for våre medstudenter. At vi skal få bedre rettigheter, en bedre ramme rundt vår studiehverdag. Studentpolitikken og miljøet på Eika mistet Håvard. Vi mistet alle en god venn. Men samholdet og vennskapene oss i mellom har kommet så mye klarere frem i omsorgen som vi viser hverandre i sorgprosessen. Alle gråter på sin måte, alle trenger en klem. Og vi trenger å være der for hverandre og fortsette med det studentpolitiske arbeidet. Ta opp igjen diskusjonene. Være engasjerte. For Håvard. <3