Pilegrimssavn

Midt i mellom alle bøkene om oldkirken, reformasjonen, misjonsvitenskap og greskleksikonet sitter jeg og savner det å være på vandring. Det er snart et år siden jeg og hesten min, Kleppan, la ut på pilegrimsturen. En vandring som var veldig dårlig forberedt og gjennomtenkt, men likevel ble til en av de beste turene jeg har fått oppleve. Møte interessante mennesker, komme til steder jeg aldri har vært før (bare kjørt forbi) og oppleve norsk natur på en ny måte. Ri seg vill i norske skoger, gråte noen slitne tårer og oppleve at hesten din stoler på deg. Det var så mye som skjedde de åtte-og-tyve-dagene jeg red mot Nidaros. Jeg levde mitt eget liv helt og fullt gjennom! Ingen sikker morgendag og ingen klare planer. Bare å komme seg mot et mål som reiste seg i det fjerne, selvfølgelig bak noen grantrær, elver og fjell.

I en vanlig hverdagssituasjon blir man så fanget av rutinene. Den samme sengen, de samme aktivitetene, samme bygningene og gatene. Den samme himmelen og de samme ansiktene. vi forblir så trygge i våre daglige gjøremål at vi ikke tør å tenke utover. Det bor 4,8 millioner mennesker i dette landet og en del flere i resten av verden. Hvilke vennskap går jeg glipp av med min stressende hverdag der jeg bare har tid til den vanlige rutinen? Og hvilke nye opplevelser og møter med andre mennesker går jeg glipp av i den tryggheten som omfatter meg?

Det er ikke det at jeg kjeder meg. ikke er jeg lei de menneskene som er rundt meg hver dag heller. Tvert i mot er jeg fryktelig glad i de jeg omgåes med og jeg er så utrolig takknemlig for det jeg har. For gode venner, familien, studiekamerater og gode kolleger. For at jeg får jobbe for at andre skal ha det bra gjennom politikken. For hesten min. Men jeg merker jeg vegrer meg for å la alt ligge og bare dra! Hva slags drømmer sitter vi på? Noen har lyst til å dra rundt i verden, andre har en drøm om å bytte jobb for å prøve noe de lenge har vært nysgjerrig på, jeg igjen har drømmer om så mye. Få fordype meg i fagfelt som jeg nå er langt unna, prøve meg på nye hobbyer og vri meg selv i en annen retning enn den jeg allerede er innpå.

Alle mennesker i sin leting etter sin "hvem er jeg, egentlig?" fører en inn på mange veier som tilslutt ender opp på en bred sti. Det er den du er, som folk skriver nekrolog om etter din død. Den de snakker om til andre. Jeg leter også etter hvem jeg er, fordi jeg ikke ønsker å være en person som den jeg er nå. Jeg vet jeg har mer inne, jeg vet at ikke de rundt meg kjenner meg godt nok. Det er noe mer jeg vil vise, jeg har mer å komme med! Men jeg tør ikke, fordi det er skummelt og fordi jeg ikke har funnet meg selv nok til å stole på at jeg kan vise hele meg. For hva er mitt hele `jeg`?

Jeg liker å tenke på livet som en pilegrimsvandring. Å være på vei mot målet som er den siste brede sti, det som er meg, som folk skriver om i nekrologen etter min død. Det å hele tiden være i utvikling mot sitt hele `jeg`. Det er derfor det er en gave å få være med mine medmennesker på den veien. Deres utvikling er så spennende, vi er aldri den personen vi var i går.

Takk Gud.

"Det er den som farer vill som finner nye veier." Nils Kjær