Blogg

Fremmedfrykt - klage

I fastetiden er alle temaandaktene på onsdagsmorgene gjort om til klagesamlinger. Onsdag 27.02 var det jeg som ledet klagesamlingen. Her er det jeg snakket om:

- Bak på arket dere fikk utdelt så er det skrevet en tekst om det å klage. Der står det noe om at «lidelsens språk i Det gamle testamente har tre klagekomponenter: klagen over Gud, seg selv og over de andre.» Det får meg til å tenke på ordet «fremmedfrykt» som er temaet som Studentrådet har på plakaten denne uken.

Det onde i verden kommer ofte av fremmedfrykten vi har til våre medmennesker, til hverandre. «Vi» og «dem». Frykten for de vi ikke kjenner gjør at det blir et gap mellom oss og dem. Vi tar ikke i mot dem, og de tar ikke i mot oss. Frykten kommer fra en usikkerhet som gjør at vi ikke ser hverandre og vi forstår ikke hverandre.

En eller flere ganger i løpet av livet kan vi også føle oss fremmedgjorte eller bli fremmedgjort. Å kjenne på at man ikke hører til, at du ikke er en av de andre, man er ikke en del av fellesskapet. Man passer ikke inn. Det er en vond følelse som isolerer, og ensomheten tar et stort grep om livet man lever.

Man kan også bli fremmedgjort i troen når man begynner å stille spørsmål ved Gud: Hvem er denne Gud som kan tillate det onde? Hvorfor føler jeg ikke hans nærvær? Hvorfor svarer han ikke på mine bønner? Det kan skape en avstand til Gud, det blir et gap mellom meg og Gud.

Frykten for det fremmede kan resultere i et uutgrunnelig, dypt og mørkt gap som er der helt til noen tør å krysse dette gapet. Men det er ikke alltid så lett å krysse noe i redsel for noe som føles fremmed. Fremmedfrykten søker næring i gapet mellom oss og Gud, mellom hverandre, mot deg selv.

Okei. Nå skal jeg ta en omvei mot slutten som jeg håper dere klarer å følge med på:

Jeg har aldri likt klagesamlingene her på MF. Det er fordi jeg aldri har skjønt hvorfor man skal klage til Gud. Jeg har tenkt at ved å klage så dytter man Gud enda lengre fra seg, at man fremmedgjør Han i klagen.

Men likevel sier jo Bibelen mye om det å klage, så på en annen side skal det jo være greit å klage. Dette forvirrer meg.

Da jeg begynte å skrive på denne andakten hadde jeg en teori om at det finnes to forskjellige klager, den gode og den dårlige klagen. Den gode klagen tok utgangspunkt i at det bare er å klage til Gud så lenge man avslutter med en lovsang eller lovprisning. Dette for å ikke dytte Gud fra seg, for å være sikker på at Gud ikke blir en fremmed.

Ergo er den dårlige klagen en klage som ikke avslutter med en lovprisning til Gud. Det kan jo gjøre at man ødelegger forholdet til Gud. For man må jo alltid huske på å lovprise Gud, forsikre han om at man digger han sånn at han ikke forsvinner ut av vårt liv.

Men så fikk jeg i oppgave av Øystein Lund å skrive et notat om salme 88 til denne ukens GT-forelesning. Vi har lest utdrag fra salmen i veksellesningen og folkens, den er like kjip hele veien igjennom. Salme 88 er den mørkeste av salmene, den avslutter i den ytterste nød. Siste vers lyder som følger: «Du har drevet venner og frender bort fra meg, mine kjenninger er borte i mørket». Salme 88 avslutter ikke med noen lovprisning til Gud. Salmisten står igjen i et bunnsvart mørke, uten en eneste venn.

Walter Brueggermann, en kjent bibelforsker, sier at denne salmen er et bevis på Israels teologiske realisme. Det er jeg helt enig i! For det er ikke sånn at livet alltid avsluttes med en lovprisning. Det er ikke alltid Gud griper inn slik vi ber han om, eller at han griper inn i det hele tatt. Salme 88 er et eksempel på en ærlig beskrivelse av en vond situasjon, det er en klage som jeg tror ikke gjorde salmisten og Gud fremmede overfor hverandre. Selv uten en lovprining til slutt.

Klagen hjelper oss til å bli værende i det vonde med en trygget fordi klagen stadfester relasjonen vi har til Gud! Å klage er å tørre å slippe Gud inn i lidelsen. Det gjør oss mindre fremmede for Gud og Gud mindre fremmed for oss.

Vi avslutter med en lovsang her i dag, selv om jeg har forkastet teorien om den gode og den dårlige klagen. Men det er fordi jeg ennå ikke er komfortabel med den klagen som ikke har noen lovprisning til slutt, den er fortsatt noe fremmed for meg. Jeg trenger litt tid til å vende meg til den.

Ære være faderen, sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. -

Salme: "Som toner i en evig sang"

Mer Poster