Stadig på leit

"Hallo?" "Hei mamma, det er Annette her. Jeg finner ikke fram" "Hvor er du da?" "Jeg er i Oslo et sted, foran et gult hus." ..............................

Dette er faktisk ikke fantasi - denne samtalen, og mange med lignende innhold, har funnet sted. Felles for dem alle er at jeg er den som har rota meg bort og trenger hjelp til å finne fram. Jeg ble nemlig ikke tilgodesett da retningssans og evne til å gjenkjenne steder man har vært før ble delt ut. Derfor går jeg (nesten) aldri uten mobilen hvis jeg skal finne fram til et nytt sted. I tillegg kan jeg ikke skryte på meg voldsomme geografikunnskaper heller, og akkurat det kommer veldig tydelig frem her.

Luther er nemlig litt sånn som MF, folk kommer fra nesten hele landet for å studere der. Så når folk presenterer seg, sier de hvor de er fra - og så skal man liksom være i stand til å starte en samtale ut fra det. Milwuakee, Michigan, Stillwater, Phoenix, Worchester - jeg kan fortsette i uendelighet (føles det som) med å nevne steder jeg ikke vet hvor er.

Og nettopp fordi jeg mangler grunnleggende geografikunnskaper, merker jeg enda tydeligere hvor mye hjemstedet betyr for folk. Dette året har jeg tenkt å lære meg så mye om USA som mulig. Derfor har jeg gått til innkjøp av et kart over USA som nå henger på veggen min. Da lærer jeg forhåpentligvis noe mer om amerikansk geografi, og kanskje litt mer om menneskene som kommer fra de ulike stedene.

Men, stedssansen blir ikke bedre av å henge et kart på veggen. Og, jeg har skjønt at de fleste jeg er blitt kjent med her rett og slett er like nye på stedet som jeg er. Med andre ord hjelper det ikke å ringe en venn. Kanskje jeg rett og slett skal ta amerikaniseringsprosessen et lite stykke lenger, kanskje jeg rett og slett skal gjøre som amerikanerne: få meg GPS.