Blogg

Jubel og gledestårer

Jeg har levert avhandlingen min.

Det var egentlig ganske overraskende at det skjedde når det skjedde: jeg hadde ikke planlagt at akkurat gårsdagen skulle bli dagen jeg leverte fra meg mitt største og viktigste skriftlige arbeid så langt.

Utover at jeg har vært vitne til at venner har skrevet før, så har jeg egentlig aldri sett en skriveprosess på nært hold før. Jeg husker sommeren da jeg jobba i resepsjonen på MF, at studenter som nettopp hadde levert avhandlingene sine kom løpende ned trappa, jublende av glede.

Det var en sånn reaksjon jeg hadde venta meg av meg selv også: jeg er ganske lett å begeistre, og jeg går fra 0-100 på en brøkdel av et sekund. Så jeg hadde regna med at reaksjonen min på å ha levert avhandlinga skulle være relativt hølydt, gledesfylt og energisk.

Men jeg overraska meg selv (og de som så meg) ganske kraftig.

Da jeg hadde lasta opp avhandlingen, og trykt "lever", så satt jeg der, da, i biblioteket på Luther, og lurte på hva jeg skulle gjøre nå. Tårene begynte å trille, og folk så litt overraska på meg. Men jeg var nok den som var mest overraska av alle. Der satt jeg, midt i biblioteket og tårene ville bare ikke stoppe.

Endelig, etter kanskje ti minutter med stille gråt, summa jeg meg, slo av skjermbildet på dataen og reiste meg og sa høyt ut i lesesalen: I just turned in my thesis!

For å skjønne reaksjonen til de som satt rundt meg, må man vite litt om hvordan dagene mine har sett ut de siste ni månedene: jeg har vært på biblioteket fra klokken 9-17 så å si hver dag siden september, og de siste ukene har jeg praktisk talt bodd der. Jeg har sitti på den samma plassen, men en haug med bøker foran meg. Alle, seriøst, alle, veit hva jeg har jobba med, og at det ikke alltid har vært en dans på roser. Bibliotekarene kjenner meg nå, det samme gjør alle doktorgradsstudentene og masterstudentene, som alle tilbringer mye tid på biblioteket. De veit hvor gøy jeg har hatt det. De veit hvor sliten jeg har vært (og er fremdeles), og viktigst av alt: de veit hvor glad jeg er i GT, hvor mye teologien og avhandlinga betyr for meg, uavhengig av hva resultatet på avhandlinga måtte bli.

Så, da jeg endelig hadde tørka tårene, og reist meg opp og deklarert for hele biblioteket at nå, nå var jeg ferdig, så brøt biblioteksvennene mine ut i spontan jubel, applaus og dans (jeg tuller ikke!), midt inne i biblioteket på Luther.

Vi priste Gud, ropte halleluja og jeg fikk mange klemmer. Det var helt fantastisk.

Reaksjonen på innleveringen min var annerledes enn forventa, men hele skriveprosessen har vært annerledes enn det jeg så for meg. Det skulle nesten bare mangle om ikke det siste avhandlinga mi gjorde med meg (før jeg får den tilbake), var å få frem nok en overraskende reaksjon.

Nå er jeg ferdig. Skal ikke jobbe med skole før jeg begynner på sjelesorgpraksis den 4. juni.

Guri, så rart. Gudskjelov, nå er det over. Jeg kommer til å savne det skikkelig.

Mer Poster